Idrett,  På sidelinja

Da alkohol vant over idretten

«Gi barna alkohol før idretten tar dem», er tidenes mest ubrukelige kommentar. Jeg vet ikke om jeg skal bli sint eller slå oppgitt ut med armene når jeg ser disse ordene. Nå i 2020 er vi farlig nære. Skjenkingen får frislipp, men nærkontakt i idretten for de over 20 år er forbudt. Ungdom velger en pose med øl, fremfor treningsbaggen.

Oslo By Night

Det er første helgen i juli 2020 og lørdag. Jeg er i bilen på vei hjem fra en middag hos noen venner og befinner meg i sentrum av Oslo. Klokka har passert 1 på natta. Det er blålys overalt og travelt for politiet kan det virke som. Jeg bestemmer meg for å kjøre gjennom byen for å se hvor mye liv det egentlig er, midt i koronatiltak og advarsler fra myndighetene.

På bussholdeplasser står folk tett for å ta siste bussen hjem. Alle virker å skulle ønske å ta akkurat den siste bussen denne kvelden. Gatekjøkkenmat renner nedover kinnet på enkelte. Det er knuffing og folk står tett, slik at de er i best posisjon til å presse seg først inn gjennom bussdøra. Ikke akkurat koronavennlig, men hva skal man kunne forvente av folk med høy promille i blodet.

Videre ser jeg rett i underkant av ti personer, på en relativt kort strekning, som har store problemer med å holde seg innenfor fortauets avgrensede område, mellom husvegg og kantstein. Et og annet støttesteg ut i veien forekommer. Kjærester som holder sin kjære hardt i armen, slik at de ser noenlunde normale ut. Det er like mange menn og kvinner.

Selv om det er ikke er tillatt, går vennegjenger med ølen i hånda på vei ned mot sentrum. Det er jo åpent til klokka tre, så vorspielet i en trang leilighet ser ut til å ha vart ekstra lenge og med nok drikke i kjøleskapet.

Jeg er ikke noen avholdsmann selv, men føler meg lettet over å ha valgt å kjøre bil denne kvelden. Jeg skal ikke si at jeg følte meg flau over andres oppførsel, for den skal de få stå for selv. Jeg konkluderer med at de er skuffelse jeg kjenner på. Konsekvensen av å slippe utelivet fritt kommer med en enorm bismak.

Helsemyndighetene

I koronatiden har jeg hatt full tillit til helsemyndighetene og deres vurderinger. Det har jeg i grunnen fremdeles, sett bort fra et par ting. Fagpersoner skal man lytte til. Når det gjelder sykdommen Covid-19, er det veldig lite vi vet om hvordan en smittet persons sykdomsforløp kommer til å bli. Sett fra ut fra dette perspektivet, er det med god grunn myndighetene kvier seg for å lempe på tiltakene. Klokt og i god solidaritet med de i risikogruppen som står i fare for å bli alvorlig syke. Hvem som blir alvorlig syke er forresten en gåte det også. Det kan være både deg og meg.

Vurderingene om hva som det kan åpnes opp for, har nok vært diskutert hyppig og over lang tid. Det skal jeg ikke legge meg bort i. Tankene bak det å la idretten vente, forstår lite av. Jeg vil strekke meg så langt som å lure på om den diskusjonen i det hele tatt har tatt spesielt lang tid. Idrettsforbundet har kommet med sine vurderinger, sett ut fra særforbundenes forslag til håndtering.

Så langt har alle under 19 år fått lov til å trene med full kontakt. Konkurranse åpner opp fra høsten av, dersom vi ser en lav smitteutvikling. Med dagens retning i oppheving av tiltak, ser jeg på det som sannsynlig at vi kan få en oppblomstring av koronatilfeller, basert på observasjonene ute i Oslos gater. Vi skal ikke tro at det er over og derfor bør vi velge andre tiltak enn å la folk drikke seg fulle på byen og miste all dømmekraft.

Det er helt sikkert mange utesteder som følger strenge regler og klarer å håndheve disse godt. Jeg har selv vært på et slik sted, sammen med en kompisgjeng. Vi måtte bestille siste runde klokka 23.30, noe som passet veldig godt. Vi hadde fått pratet sammen og tatt et par kalde i sommersola. Ingen grunn til å sitte lenger enn dette, for da kunne vi lett ha blitt veldig glade og bestilt enda mer. Vi rundet av kvelden på et tidspunkt der vi fremdeles hadde god nok dømmekraft til å innse at det var på tide å komme seg hjem. Det er ingens rett å få lov til å feste til langt på natta. Utestedene får også et livsgrunnlag og sikring av videre eksistens, ikke med stor fortjeneste riktignok.

Fulle og brisne folk kan ikke ta vare på seg selv. Når de ikke kan, må myndighetene ta grep.

Idretten taper mot alkoholen

I forhold til godt smittevern og idrett, kan man være fristet til å tenke at en syk person ikke orker å trene. En syk person kan gå på byen og ta et par drinker ved et bord og unnskylde seg med at man er allergisk. Da har man en sikker vinneroppskrift for å smitte resten av bordet man sitter ved. En syk person ville nok ha hatt problemer med oppvarmingen og kastet inn håndkleet allerede da, men trolig ringt treneren og meldt seg syk.

Noe som er av vesentlig betydning er at en syk person, en tirsdag ettermiddag, trolig vil ha god dømmekraft. Regelen er at om man føler seg syk, skal man holde seg hjemme. Ute på byen, på en buss, eller i en butikk, kan folk som er syke snike seg rundt og smitte andre.

Når idretten og nærkontakt er forbudt for alle over 20 år, vil de samme oppsøke spenningen ute i byens gater og til langt på natt. De har mista trua og føler seg spilt ut over sidelinja av myndighetene. Mange har på egenhånd konkludert med at de ikke får lov til å konkurrere eller spille kamper på trening resten av året. Å gå på byen er det eneste morsomme folk ser ut til å kunne få lov til akkurat nå.

En idrettsutøver som skal konkurrere om noen få dager vil trolig ta det mer med ro med drikkingen. Så klart det finnes mange som gir blaffen i det også, men de fleste ville velge å avkorte antall enheter betydelig.

Breddeidretten
Jeg liker ikke ordet breddeidrett, fordi det blir fremstilt som noe uviktig. La oss kalle alt for idrett. Noen bedriver idrett med høy intensitet og skyhøye krav til seg selv, gjerne på et internasjonalt nivå. Andre koser seg og trener med mindre intensitet. Alle driver med det samme og alle liker like mye det de holder på med.

Vi som lever tett på idretten er glade for at barn og unge under 19 år får lov til å trene med full kontakt. Endelig kan de få ta i skikkelig og fighte litt med andre på laget. De er i en gruppe på maks 20 personer og møtes fast et par ganger i uka. Nå er det sannelig på tide at alle fra 20 år og oppover får gjøre det samme. De er friske mennesker som er klare for en god treningsøkt, som vil gjøre et slag for egen helse gjennom trening.

Om idretten skal komme seg gjennom denne krisen må vi la utøverne få konkurrere innad i laget sitt. Dette forbudet har også stor konsekvens i forhold til skadeforebygging. Med en rask åpning av konkurranse, vil de fleste særforbund ha dårlig tid med å presse terminlister ut og få i gang idretten sin. Da vil strekk og belastningsskader trolig bli vår største trussel. Vi trenger fullkontakt innad i laget allerede nå, slik at alle idretter kan forbedrede seg fysisk. Denne treningen klarer man ikke på løpetur i skogen og med vekter på treningssenteret.

Motivasjonen

En idrettsutøvers motivasjon er det som trolig vil knekke flere lag og føre til at klubbene ikke kan tilby aktivitet for ulike aldersgrupper, uansett idrett. Med et så langt avbrekk som de eldste utøverne har hatt så langt, vil få den mest motiverte utøver til å ville gi opp og heller rette fokus mot andre ting. Kanskje det er et mer sosialt liv med flere besøk på byens utesteder? Det kan likeså godt være at de retter fokuset mot skole og utdanning. Det siste høres jo fornuftig ut, men jeg mener at det fungerer best sammen med idrett og sosialisering med andre i idrettsklubben.

Er det kanskje også slik at våre største talenter nå dropper satsingen og blir kun en mosjonsutøver? Vi i Norge er stolte av våre idrettshelter, men de vil det bli veldig få av dersom vi fortsatt holder fullkontakten bort fra de eldste utøverne. Om konkurransedelen fremdeles skal være forbudt må de kunne utfordres mot de andre på trening. Uten dette er motivasjonen for å gå på trening etter hvert så liten at man heller lar være. Da kan vi si farvel til idrettsklubbenes tilbud slik vi kjenner de.

Så langt har jeg skrevet om utøverne, men det er noen andre som også kan miste motivasjonen. Det er de som har forsøkt å bygge motivasjonen hos alle utøverne i denne kjedelige perioden. Trenerne har stått på for klubben sin og blitt utfordret på kreativitet for å legge til rette for gode koronavennlige økter. De har vasket utstyr og sørget for at 2- og etter hvert 1-meters regelen har blitt håndhevet.

Står vi i en situasjon nå der klubber må si opp trenerne sine fordi de ikke kan konkurrere? Ved å ha konkurransenekt kan jo også trenerne tenke at det ikke er nok å stå på trening med stadig færre utøvere. Da er det muligens bedre å bruke mer tid på alt de har forsaket gjennom mange år med idretten som høyeste prioritet.

Den viktige høsten

Vi befinner oss i sommermånedene og i fellesferien for mange. Myndighetene har allerede bestemt at de ikke vil møtes for å diskutere ytterligere gjenåpning av norsk idrett før tidligst 10. august. Om det blir en gjenåpning gjenstår å se. Idretten har i hvert fall forsøkt å påvirke så godt de kan. Uansett om regjeringens medlemmer velger å ha digitalt møte med norsk idrett, vil det trolig ikke bli noen konklusjon før skolestart.

Sommermånedene kan være et fint tidspunkt for myndighetene å komme med positive signaler. Signaler som vil få de tvilende utøverne og trenerne til å kjenne på at motivasjonen øker igjen. Et ørlite håp om at de i høst kan ta på seg klubbens drakt igjen og konkurrere mot andre. Høsten blir tidenes viktigste for norsk idrett. Om vi går mot september og oktober uten kontakt og konkurranse, er jeg redd konsekvensen blir en står reduksjon i antall medlemmer for idrettsklubbene.

Høstens oppstart er allikevel avhengig av at smittetallene er lave her i landet. Vår største utfordring er derfor et yrende uteliv med skjenking til langt på natta, fulle handlegater, strender og en kollektivtrafikk der man er avhengig av folks egne vurderinger. Vurderinger som oftest brytes sent på kvelden etter altfor mange enheter alkohol.

Om det er greit at samfunnet er avhengig av folks evne til å ta riktige valg, kan man si at alkoholen har vunnet over idretten. Da har vi valgt en politikk der folk har rett til å slå ut håret, men ikke rett til å gå på trening med fullkontakt. For mange kan dette virke fornuftig, men for meg er det helt bakvendt og jeg kan ikke forstå vurderingene. Det eneste jeg kan skjønne er at man vil redde en bransje som står for fall. Dette på bekostning av idretten og deres tusener av utøvere, som tyr til ølkrana fremfor trening, fordi de kjeder seg. Dette mener jeg bryter med idrettens grunnverdier.

En sunn sjel i en sunn kropp, står det i en gammel bok jeg har om treningslære. Dit er vi ikke på vei, selv om vi skal passe oss for det farlige viruset.