Idrett,  På sidelinja

Frafall av frivillige

Idretten har i et helt år ligget nede med en langvarig skade. Frafallet har blitt stort i enkelte idretter og kanskje høyest blant voksne breddeutøvere. Få snakker om frafallet av de frivillige.

Et år med uante konsekvenser

Ingen hadde sett for seg at 2020 skulle bli preget av sykdom, dødsfall,  nedstengning, generell usikkerhet og tap av arbeidsplasser. At pandemien skulle strekke seg langt ut i 2021 var en fjern tanke. Folks frihet til å gjøre som de selv vil ble revet vekk. Vi var ikke uovervinnelige allikevel. 

I 2020 ble det få konkurranser innen idretten. Eliteutøvere kunne etter hvert konkurrere og sørge for spenning og underholdning i hverdagen vår. Med smittevernregler få av oss hadde orket, greide lag å unngå smitteutbrudd, men selvfølgelig med unntak. Det er helt umulig å beskytte seg helt mot korona viruset.  Om breddeidretten for voksne hadde vært åpen, der man ikke kan innføre like inngripende tiltak, kunne det ha oppstått mange utbrudd i landets kommuner og bydeler. Sett i ettertid var nok pause i breddeidrett for voksne en klok beslutning, men urettferdig. 

Antall utøvere over 20 år med tilknytning til lagidretter kommer nok til å få seg en knekk. Tallenes klare tale vil vi se etter at landets idrettslag har levert sin samordnet rapportering til Norges Idrettsforbund. Når det endelig åpnes opp igjen vil nok tallet øke igjen. Utøvernes tørste etter seier og konkurranse er vanskelig å slukke.

Frafall av frivillige får konsekvenser

En lite omtalt gruppe er ildsjelene. De frivillige som alle klubber er avhengige av. De som pumper baller, reparerer et gjerde langs løypa, vasker kiosken og alltid er der med et smil. De som skaper miljøet i klubben. Treneren og laglederen, som ikke lenger har egne barn som er aktive, men valgte å bli med videre.

Det vi har fått altfor god tid til i denne pandemien er å tenke. Hva gir oss mest verdi her i livet. Hvem bør vi prioritere? Familier har blitt knyttet tettere sammen under nedstengningen, mens andre har gått i oppløsning. Andre interesser har dukket opp, noe som gjør at mange har tenkt til å prioritere annerledes. Livet kan være kort. Tiden vi bruker i dag kan være verdifull. Er flomlys, løypenett, kiosken og kanskje styrerommet like forlokkende når pandemien tar slutt?

Konsekvensen av at utøverne gir seg er stor. Det gir inntektssvikt i klubbkassa, men det gir de unge utøverne i breddeklubben få å se opp til i nærmiljøet. At de frivillige ikke kommer tilbake er nok enda større og vil få dramatiske konsekvenser for klubben i nabolaget. Det er ikke mange som ser de, men timene de legger ned for klubbene danner grunnlaget for aktiviteten der du bor. 

At de frivillige i klubbene nå heller snekrer på ei hytte, går turer på fjellet og bruker all tid på sine kjære er helt naturlig. 

Vil gjenåpningen hjelpe?

Det er ikke mange som tenker så mye på de frivillige i klubbene i det daglige. De er jo der alltid og man tar de som en selvfølge. Det er en altfor enkel tanke å se på disse som en selvfølge. Når alt gjenåpnes er det ikke sikkert du ser de på idrettsanlegget ditt.

Vi har tenkt mest på barn og ungdom i denne pandemien. Det er akkurat slik det bør og skal være. Voksne har ventet tålmodig på nye pressekonferanser og håpet. Som regel skuffet. Forbannet på at staten prioriterer brennevin foran idretten. Særidrettsforbund og Norges Idrettsforbund har forsøk å overtale myndighetene og gjort gode forsøk på å skape gode rutiner for smittevern. Ved ytterst få tilfeller har de lykkes. 12 måneder uten konkurranser for mange utøvere og perioder med god trening er ikke nok. Gjenåpningen vil kanskje ikke gi en ny lyst og iver, for en ny nedstengning kan lure rundt neste sving.

De som er aktive i voksenidretten er ofte de som også er frivillige i klubbene. Forbud mot å trene sammen med andre i nabolaget henger kanskje sammen med et potensielt stort frafall av frivillige.

Risikovurdering

Når myndighetene åpner anleggene for trening er det en gledens dag. For noen kan det være en stor bekymring. De frivillige må tilbake og låse opp haller, pumpe baller, møte mennesker. Man føler seg tvunget inn i rollen, selv om man selv er urolig for om man kan bli smittet og konsekvensen av en eventuell sykdom.

En person over 60 år, som alltid er der og som alle i nabolaget tar for gitt, kan bli smittet. Vedkommende har problemer med å si nei. Da får jo ikke ungene trent. Er det noen som tenker på risikovurderingen i din klubb? Hvordan en person kan tenke og føle rundt å måtte stille opp?

Det er mye enklere for en person å si nei til videre engasjement nå enn noen gang tidligere. Treneren kan synes det er ubehagelig å måtte stille opp fordi man er redd for sykdommen covid-19. 

Konsekvensen for idrettsklubber er stor!

Motivasjonen blir borte

All fokus så langt når det gjelder pandemien og idretten har vært rettet mot utøverne. Trenerne og lederne vies lite oppmerksomhet. Å være trener innen en særidrett er altoppslukende. Timer som brukes til planlegging, dialog med utøvere og deres familier, faglig oppdatering og gjennomføring av økter tærer på kreftene. Kun de som selv har erfart dette kan kjenne seg igjen i beskrivelsen. Andre tenker bare på trenernes tid utfra øktenes lengde. Økta er det enkleste med å være trener. Det er resultatet av god planlegging opp mot utførelse.

Å være utestengt fra aktivitet over lang tid vil gi en svekket motivasjon. Å ikke kunne utføre sin trenergjerning gjør oppstarten vanskelig. Det er enklere å drive hverdagens treningsarbeid fremover når man er i flytsonen og føler på utøvernes utvikling. Å starte på null igjen og bygge utøverne eller laget opp fra bunnen er tungt. All tid man har mistet har satt arbeidet langt tilbake. Orker man å ta fighten på nytt, eller er det mer fristende å la andre ta over?

Alternativ trening utendørs gir liten motivasjon for mosjonister og utøvere som trenger anlegg og utstyr for å holde på med det de liker best. For eksempel vil nok ikke en svømmer like seg spesielt godt på land og på løpeturer i skogen. Trenerne har kanskje heller ikke like mye interesse for barmarkstrening som spesialist innen teknikk og går fort lei. Motivasjonen blir borte og det er tungt å holde ut. Mange vil nok tenke på å slutte, fordi det ikke er noe gøy lenger. Å holde ut frem til gjenåpning er kanskje lite fristende.

Alt blir bra!

Det er liten tvil om at vi kommer oss gjennom denne pandemien. Hvor lang tid det vil ta, med mutasjoner og små og større utbrudd, vet ingen. Det hersker også liten tvil om at våre myndigheter tar vare på befolkningen og fatter beslutninger og tiltak som er til samfunnets beste. Jeg har selv full tillit til landets og byenes ledelse. Mange ting kan virke rare, men summen av alle tiltakene har gitt oss forholdsvis lave smittetall her til lands.

Mitt håp er at idretten og lokalsamfunn står sammen. At vi gir våre frivillige støtte og tar oss tid til å lytte til hva de tenker. Er det ikke noen god følelse å sitte vakt på anlegget og risikere sykdom? Da må noen andre trå til. Er det trenere som synes det er tungt akkurat nå? Da må flere foreldre og personer som ellers tar de frivillige for gitt ta ansvar. Få alle over kneika!

Vi ser lyset i tunellen med vaksine til alle. Vi skal slå dette viruset på både hjemme og bortebane. Å ha med oss våre sterkeste personer ut på andre siden av tunellen er en forutsetning for veien videre etter pandemien. Vi har ingen å miste. Ildsjelene får ikke slukke!

Marius Sigolsen