Idrett,  På sidelinja

Ingen rett til å konkurrere

De siste ukene har idretten ropt høyt om å få begynne å konkurrere igjen. Regjeringen har gitt etter for presset. Det betyr samtidig at andre deler av samfunnet må vente. Idretten har vel ingen rett til å konkurrere?

Det ingen tør å si

Det kan virke som at den norske idrettsbevegelsen er samstemte i kravet om å gjenoppta konkurranser.  Det er ingen som tør å si at de er imot. Å bli upopulær og stemplet som illojal er noe de færreste ønsker. 

I deler av Norge er det helt klart at konkurranser kan starte opp igjen. I områder med ingen smitte bør livet kunne gå som normalt. Andre steder blinker det røde lamper. Det er kanskje i disse områdene de sterkeste stemmene roper høyest. 

Jeg vil gjerne utrykke min egen bekymring for å åpne opp for konkurranser i storbyer for lagidretter. For individuelle idretter bør det gå greit. I Oslo er det mange bydeler. Å reise på kryss og tvers innad i kommunen med et lag, er noe jeg ikke ønsker på denne siden av sommeren. Jeg er ikke så redd for smitte, men for å sette to lag i karantene. Når lagene blir satt i karantene, og sykdom kanskje bryter ut i spillergruppa, blir omfanget stort. 

Et høyt og tydelig JA til trening for absolutt alle! Et like sterkt NEI til å blande bydeler og skolekretser i storbyene.

Selvskryt av smittevern

Pandemien har lært oss mange nye ting. Smittevern er blant disse. Protokoller, tiltaksplan, rutiner og avstand. At vi er så gode på det og kan sikre en trygg gjennomføring av arrangementer er sludder. Ingen er eksperter på dette viruset. Hvis vi var det ville vi ha vært på andre siden av kneika allerede.

Vi i idretten må slutte å skryte av vår egen evne til å håndtere pandemien og bruke dette som et argument for gjenåpning av konkurranser. Det er mulig å iverksette tiltak som fungerer i egen klubb, der utøverne tilhører samme kohort og skole. I tillegg bor de kanskje i en bydel der det er lite smitte. Vi kan da muligens driste oss til å kalle det flaks at det har gått bra?

Å arrangere internasjonale elite konkurranser kan muligens gå. Disse utøverne lever et liv i fullstendig isolasjon fra andre. Kun på konkurransedagen er de i nærkontakt med andre utøvere. Selv under slike konkurranser oppstår det smitte. De med tiltaks- og beredskapsplaner som overgår alt annet. Forskjellen er at smitten holdes isolert i en liten gruppe mennesker. Slike rutiner kan man aldri innføre i breddeidretten.

Idrettens selvskryt baseres på at det har vært lite smitte. En helt klar sammenheng med at det har vært stengt ned i lang tid. En gjenåpning for tidlig vil få oss til å fremstå som naive og uten kunnskap. Vi er rett og slett ikke gode nok til å håndtere dette. Det er for mange mennesker involvert og alle med hver sine liv. Smitte kan dras inn på idrettsarenaen og forårsake store konsekvenser. Vi må lytte til de som kan faget.

Trening er førsteprioritet

I deler av landet har det endelig blitt lov å trene sammen for voksne. Spesielt i Oslo har forbudet mot trening for voksne vært slitsomt. Det var utvilsomt en stor lettelse for breddeidretten å endelig kunne møtes, selv om det var organisert trening utendørs.

Å trene er en viktig del av alles liv. Å holde på med idretten man liker gir mye glede. De fleste driver med en lagidrett fordi man er glad i miljøet og de man treffer på trening. Konkurranse er gøy det også, men treningen tar mest tid og er aller viktigst. Det blir konkurranser etter hvert, men treningen er førsteprioritet.

At vi i idretten skal fremstå som sutrete og kreve mer, når vi først har fått lov til å trene, er noe jeg reagerer på. Alle ønsker selvsagt det beste for sin bransje, men det er deler av samfunnet som virkelig sliter mer enn idretten. Konkurransene må vi nok vente med en liten stund til. Det er likt for alle!

Treningsbransjen

På samme tid som idretten maser om gjenåpning av konkurranser, ligger en bransje nede for telling. Treningsbransjen har blitt slått ned i kanvasen i 12 måneder. Kommer de seg opp igjen? De sterkeste vil trolig overleve. 

Inne på et treningssenter føler jeg meg trygg. Det vaskes hyppig, folk holder avstand og det lukter sprit i lokalene. Man kan se hvor mange som er inne og det settes en begrensning på maksimalt antall personer tilstede av gangen. Smittevernstiltakene overgår alle idrettshaller og klubbhus i landet. Allikevel anser idretten at konkurranser kan gjennomføres, selv om det lokale treningssenteret er stengt.

Også i treningsbransjen er sentrene åpne i store deler av landet. Det er i disse områdene helt greit med både konkurranser og en styrkeøkt på «gymmet».  I storbyene er det mer utfordrende.

I min verden bør treningssentrene få åpne dørene for de lokale brukerne før konkurranser gjenåpnes i idretten. Det er faktisk de samme voksne som vil møte hverandre på idrettsstevner. 

Kommunefellen

Regjeringen åpnet for at barn og unge kunne konkurrere mot andre innad i egen kommune. En god intensjon som blir vanskelig å leve etter, rent praktisk. Noen kommuner er små og med få idrettsklubber. Selv om det ikke er smitte i kommunen kan man ikke spille en kamp, eller gå skirenn, mot nabokommunen. 

I mange deler av landet er idretten satt sammen i kretser på tvers av kommunene. I Oslo er dette en stor utfordring. For en del lagidretter, spesielt for klubber i Oslo, kan man få kamper nord på Romerike og langt sør mot svenskegrensa. Å sy sammen en ordning med kamper for kun lag fra hver kommune kan ikke være lett. Å få en god konkurranse lokalt kan også være krevende, da nivåer spiller en vesentlig rolle.

Å vente litt med konkurranser kan være lurt for å oppnå godt utbytte av selve konkurransen. Vi skal ikke konkurrere for enhver pris!

Solidaritet med andre

Vi i idretten må være solidariske med andre. Det finnes personer i vårt egen nærmiljø som er permitterte, eller har blitt oppsagt, på bakgrunn av pandemien. Å kreve konkurranser før folk kan gå tilbake på jobb virker ikke moralsk riktig. 

Så langt i 2021 har vi sett små lokale utbrudd av smitte med mutert virus. Butikker og kjøpesentre har stengt ned. Barna må holde seg hjemme fra skolen. Faren er langt fra over og vi går inn i en fase av pandemien der det trolig blir mye «av og på» med tiltak og justeringer fra regjering og kommuner. Stabilitet er noe vi lengter etter. Da er løsningen å ta forsiktige steg fram til målet. 

Når idretten roper høyt om å få lov til å reise på kryss og tvers for å konkurrere, må vi samtidig vite av risikoen vi er villig til å ta påvirker alt.

Om fire lag settes i karantene på grunn av smitte i en hall, som igjen fører til at et årstrinn på en skole må det samme, og at foreldrene må holde seg unna kontoret. Da er vi tilbake til start igjen. Bare på grunn av lysten til å konkurrere. Politikerne får panikk og stenger ned lokalsamfunnet på nytt. Med en slik innstilling og risiko viser vi liten solidaritet til samfunnet. 

Sakte skal hjulene i gang

Konkurranser blir det før eller siden. Frem til det er grønt lys må det utvikles gode rutiner og drives noen forsøk. Vi kan ikke trykke på den store startknappen og få ting i gang. Det finnes muligheter for en tilpasset gjenåpning av konkurranser. Noe av dette tror jeg regjerningen hadde i tankene når de åpnet for konkurranser innad i kommunen. I en storby må dette behandles som bydel.

I en startfase kan lagene ha en fast klubb de konkurrerer mot. Det blir kanskje de samme konkurrentene man møter en periode, men det får gå. Om et fotballag møter naboklubben til lokaloppgjør annenhver uke kan være spennende nok det. Det er i hvert fall bedre enn ingenting og får dempet konkurransesuget. Langt viktigere gir det idretten kontroll. Et utbrudd vil bli svært lokalt og spres ikke på tvers av byen.

Individuelle idretter utendørs blir langt enklere å håndtere. Det kan settes opp par under løp og ikke 6 samtidig startende. Omfanget av eventuell smitte blir liten. Individuell start og tidtaking er ingen problem.  Skiløpere går ut i løypa med intervallstart og passerer hverandre ved å velge det andre sporet. 

Smarte og tilpassede løsninger er måten vi kan få i gang konkurransen på. Ikke ved å presse hardt prøvede myndigheter og sette andre deler av samfunnet på vent.

Dugnadsånden

Vi er på oppløpssiden av tidenes nasjonale dugnad. Da må idrettens dugnadsånd vise seg på sitt beste. Vi må ikke bli for utålmodige og kaste oss ut i noe vi ikke kan kontrollere. Pandemien er det ingen som kan håndtere globalt. Hvorfor skal idretten i Norge være flinkere enn resten av verden?

Kulturlivet i landet sliter. Teatersaler står tomme. Tusenvis av ansatte får ikke komme på jobb. Arbeidsplasser blir borte. Idretten er en del av Norges kulturliv. Å åpne opp for konkurranser i idretten før folk får ta seg en tur på kino virker ikke forsvarlig.

Vi burde stå mye mer samlet og tale felleskapets sak. Å jobbe sammen på dugnad og sørge for at vi kan åpne for mer på en gang er den beste måten å komme oss ut av krisa på. Da må mobiliteten ned og konkurranser må vente i noen få måneder.

Det er så lite vi har igjen av denne langvarige dugnaden. Seigpining vil jeg kalle det. Jeg har så lyst til å lede lagene jeg trener i kamp! Mer enn det ønsker jeg at folk får tilbake jobben sin og at familiene igjen får tryggheten i hverdagen.

I mellomtiden trener vi med fullkontakt, møtes for å ha det gøy og spiller internkamper. Kanskje det åpnes for treningskamper i byer og kommuner med stort smittetrykk? 

Jeg er klar over at dette innlegget vil bli mottatt med blandede følelser. Det er helt greit. Det vi alle kan være enige om er at idretten må åpnes igjen. Det vi er uenige om er timingen. 😉